Kjæresten min på tre måneder hadde løyet om å være adoptert i over ti år. Jeg ante det helt fra starten, men jeg trodde jeg bare var for skeptisk. Hvem stiller spørsmål ved noens traumatiske oppvekst? Så i går, da vi var på besøk hos foreldrene hans, begynte moren hans å snakke om ham som liten.
Det var rart, for han hadde sagt at han kom til Norge da han var elleve og ble adoptert av dem da han var tolv. Jeg sa ingenting, men stilte noen spørsmål for å sjekke. Kjæresten ble veldig stille. Da vi satt i bilen etterpå, sa han: «Jeg hater når de gjør det.
De finner opp historier fra moren min og forteller dem som om de var sine egne. » Hvor fikk de historiene fra? Fra dagboken hennes. Hvor er den nå?
I en bankboks i hovedstaden. Hvorfor gjør de det? Fordi de ikke vil fortelle folk at jeg er adoptert. Jeg sa at det ikke var noen vits i å lyve for meg, siden jeg uansett ville ha fått vite det.
Han innrømmet at jeg hadde rett. Jeg hadde alltid mistenkt at historien hans var for usannsynlig. For mye tårer. Han var egentlig fra USA.
De ekte foreldrene og broren hans døde i en husbrann. Ingen slektninger ville ha ham, og han ble forlatt på en flyplass her. Før jeg gikk ut av bilen, sa jeg at jeg ville elske ham selv om foreldrene hans fortalte sannheten. Da han kom hjem fra jobb, fortalte han meg sannheten.
Han viste meg fødselsattesten sin og noen bilder. Han hadde blitt kastet ut hjemmefra da han var femten og bodd i en venns kjeller i et halvt år. Da barnevernet ble involvert, løy han, og han har holdt på løgnen siden. Han hadde til og med endret navnet sitt til et engelsk og sagt at foreldrene hadde tvunget ham til å endre det for å passe inn.
Jeg sa fortsatt at jeg brydde meg om ham, og at han var en snill, hardtarbeidende og omsorgsfull person. Men jeg krevde at han gikk til psykolog. Han sa ja. Men så begynte jeg å tenke.
Han hadde løyet for alle. Han hadde endret navnet sitt. Hva annet hadde han løyet om? Jeg dro til ham i lunsjpausen og spurte rett ut om det var noe annet han hadde løyet om.
Han sa nei. Så hjalp jeg ham med å huske. Han hadde sagt at han hadde vært i Afghanistan i militæret. Han hadde aldri vært der.
Han hadde sagt at han eide en del av en bedrift som importerte konjakk. Det var faren hans. Han hadde sagt at han og broren hadde kjøpt foreldrenes hus. Han hadde bare hjulpet dem med å legge gulv.
Han hadde sagt at han eide tre biler. Han hadde kjøpt en til faren og en til broren. Han hadde servert meg en vin på tredje date som han sa var ekstremt dyr og fantastisk. I virkeligheten var den kjøpt på ferie av faren hans.
Han hadde sagt at han var nær døden da en gal ekskjæreste stakk ham i magen. Hun hadde fått seks måneders tvungen psykiatrisk behandling. Nå sa han at hun hadde stalket og stukket ham, men at det bare var et overfladisk sår. Han hadde aldri anmeldt det.
Jeg fikk vite alt dette, og jeg skjønte at jeg knapt visste noe sant om ham. Jeg dro til en venninne og bestemte meg for å avslutte forholdet. Han ba meg om å ikke gjøre det. Han sa at han elsket meg og ville forandre seg.
Han skulle gå i terapi og tilstå alt. Men jeg hadde ingen tvil. Jeg ga ham en sjanse, og han nektet å være ærlig. Jeg er glad jeg fant ut av det nå.
Jeg vurderer fortsatt å fortelle foreldrene hans, men jeg er ikke sikker på at forholdet deres tåler det.
