Jeg kom hjem tidlig i morges, fortsatt sint etter gårsdagens krangel. Det første jeg gjorde var å gå for å mate katten min, Mel. Hun er en engstelig liten katt som aldri forlater huset, så jeg ble umiddelbart bekymret da jeg ikke fant henne på noen av de vanlige plassene hennes. Jeg vekket kjæresten min og spurte hvor Mel var.
Hun bare trakk på skuldrene og sa at hun ikke visste, og jeg kunne se at hun fortsatt var sur på meg fra i går. Vi har vært sammen i fire år og bodd sammen i to. Hun har alltid hatt et temperament, kastet ting under krangler, men hun har fått diagnosen bipolar lidelse og går til terapi og tar medisiner. I går hadde vi en stor krangel fordi jeg tilfeldigvis møtte en kvinnelig venninne på butikken og tok en kaffe med henne.
Jeg fortalte kjæresten min om det da jeg kom hjem, men hun ble rasende og anklaget meg for å være utro. Hun nektet å høre på meg, og jeg ble så opprørt at jeg dro til en mannlig venn og sov der. Nå, da jeg sto der og ikke fant Mel, kjente jeg panikken stige. Jeg lette overalt, ropte navnet hennes, sjekket alle kriker og kroker.
Jeg ringte dyrebeskyttelsen og gikk rundt i nabolaget i tre timer og spurte folk om de hadde sett henne. Ingenting. Og kjæresten min? Hun virket totalt uinteressert.
Hun gadd ikke engang å sende meg en melding for å høre hvordan det gikk. Jeg følte meg kvalm. Hvordan kunne hun være så likegyldig? Jeg husket at Mel lå på sofaen da jeg dro, for jeg klappet henne før jeg gikk.
Hun er altfor engstelig til å stikke av, og huset er ikke et sted hun kan rømme fra. Jeg begynte å tenke det utenkelige: Hadde kjæresten min gjort noe med katten min fordi hun var sint på meg? Jeg følte meg forferdelig som mistenkte henne, men jeg kunne ikke la være. Det virket som en straff for at jeg hadde sett venninnen min.
Jeg la ut et innlegg på Reddit og spurte om råd. Folk sa at hvis jeg trodde hun kunne skade katten min, burde jeg gjøre det slutt. De sa at gode mennesker ikke straffer partnerne sine ved å skade dem. Jeg prøvde å forsvare henne, men innerst inne visste jeg at noe var galt.
Så ringte hun meg. Hun gråt og innrømmet at hun hadde sparket Mel ut av huset fordi hun var sint på meg. Jeg ble helt knust. Jeg kunne ikke tro at hun hadde gjort noe så grusomt mot et uskyldig dyr.
Heldigvis ble Mel funnet. Naboen min fant henne gjemt under bilen sin og ringte meg med en gang. Jeg løp dit og fant henne i live, bare redd og skjelven. Nå hviler hun hjemme hos meg, og jeg er så utrolig glad for at hun er trygg.
Men kjæresten min dukket opp hjemme hos meg etter at jeg sendte henne en melding om at Mel var funnet. Jeg hadde bare tenkt å oppdatere henne, ikke invitere henne. Hun begynte å gråte og sa at hun ikke mente det, at psykisk sykdom hadde skylden. Jeg prøvde å trøste henne, men jeg følte ingenting.
Jeg ba henne om å la meg være i fred, og etter en stund pakket hun noen ting og dro. Nå sitter jeg her med Mel og kjenner at noe har klikket i hodet mitt. Jeg ser tilbake på alle gangene hun har behandlet meg dårlig, og jeg lot det alltid passere fordi hun hadde meg rundt lillefingeren. Jeg vet at jeg ikke kan stole på henne lenger.
Hun var min første kjærlighet, og jeg hadde planlagt å fri om en måned. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med hjertesorgen, men jeg vet at jeg ikke kan ha henne her igjen. Jeg må finne en måte å komme videre på, for Mel og for meg selv.
